Kommentar til «Nei til likestilling. Hvorfor?», innlegg i Dagbladet datert 21.11.16
La meg starte med det innlysende: At vi «feminister» ønsker likestilling betyr ikke at vi vil bli som menn, med «baller» og «penis». Hvis oppfatningen til Maria Høili er at likestilling innebærer at kvinnen blir som mannen, bygger den på en grov misforståelse av hva likestilling er. Likestilling er tvert om at alle personer skal ha like rettigheter og muligheter i samfunnet uavhengig av kjønn. Det er derfor ingen grunn for kvinnen til å bli som mannen! Høili kan puste lettet ut.
Kvinner og menn er forskjellige på flere måter, noe er biologisk betinget, noe er sosialt, og det trenger ikke være negativt. Det er imidlertid veldig viktig å erkjenne at kvinner og menn også er like på mange grunnleggende måter. Vi er alle likeverdige mennesker utstyrt med mye av det samme, for eksempel lik intelligens. Det vi feminister (noe for øvrig alle bør være) vil, er bare at kjønnet du har ikke skal få betydning der det overhodet ikke hører hjemme.
Prøver kvinner å «gro et par nøtter mellom beina» når vi krever ikke å bli diskriminert i arbeidslivet på grunn av graviditet? Eller når kvinner krever å bli behandlet med den samme respekten som menn? Er det nøtter kvinner gror når vi krever at kvinners mening skal ha lik verdi som en manns? Eller når kvinner forventer at media er mer opptatt av hva hun har å si enn hvilke klær hun går med? Slik objektiviserende og nedlatende behandling knyttet til kjønn møter ikke menn i nærheten av så mye som kvinner, verken i det private eller det offentlige rom.
«Vi feminister» mener innlegget er svært unyansert, på grensen til kvinnenedlatende, når det hevdes at en likestilt kvinne = en «halvhysterisk og utslitt mamma». Denne karikaturen av en likestilt kvinne er snarere et eksempel på manglende likestilling. Et bilde på en kvinne som må jobbe dobbelt, både ute og inne, uten den friheten «mannen» som Høili portretterer har til å velge penger og karriere fremfor barn. Det er verdt å understreke at i en ideell likestilt verden, der foreldre samarbeider, er det mulig å ha barn og jobb uten at kvinnen skal ende opp med diagnosen hysteri.
Høili viser til «en mann som ikke vil være hjemme…», og gir uttrykk for at det gjelder menn generelt. På hvilket grunnlag kan skribenten uttale seg på vegne av «menn»? Dette snevrer inn «kjønnsrollen» til menn og er ikke bare en fornærmelse mot menn, men også mot de menneskene som utgjør et hjem. At en mann ikke vil være hjemme sier historiebøkene ingenting om. Historien viser bare hvordan sosiale konstruksjoner har gitt kvinner og menn bestemte roller, kjønnsroller som fortjener å høre fortiden til.
Kvinner har i generasjoner kjempet for likestilling fordi det er det eneste rettferdige. Et skjevt maktforhold mellom kvinner og menn, med kvinnen som den svake parten, er ikke den kvinnen jeg og mine medkvinner verken ønsker eller fortjener å identifiseres med. Ved å gi rom for utdaterte og steile kjønsstereotypier står man blant annet i fare for å innskrenke kvinnens økonomiske uavhengighet, som igjen vil være skadelig for en kvinnes frihet og livsutfoldelse. Det vil ikke minst være skadelig for samfunnets vekst og mangfoldighet, dersom halve befolkningen skal holdes nede og ikke få utnytte sitt fulle potensiale uten å møte fordomsfull motstand.
Skribenten understreker selv at menn og kvinner skal ha like muligheter. Vi er enige. Det er jo hele poenget med likestilling. Intet mer, intet mindre.
Skrevet av Ingrid Adele Selvik, saksbehandler i JURK.
Bra skrevet!
Veldig bra!