Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Klassekampens papirutgave 12.04.17.

Regjeringen har gjennomgått velferdsordningene i lys av asylsituasjonen og fremlegger nå et forslag om innstramninger for Stortinget. Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) har i tidligere høringsrunde stilt seg kritiske til de foreslåtte endringene som går ut på å fjerne «særfordelene» til flyktninger, og for øvrig heve botidskravet for retten til flere av ytelsene i folketrygdloven. Slik vi ser det legger regjeringen opp til formell likebehandling av alle i samfunnet, noe vi vet ikke nødvendigvis medfører likebehandling i praksis.

Uten å gå inn på de konkrete endringsforslagene som regjeringen presenterte i oktober 2016 (våre meninger om dette kan dere lese i høringssvaret vårt) vil jeg peke på et dilemma knyttet til begrunnelsen for innstrammingene.

Overraskende nok er en av hovedbegrunnelsene bak innstramningsforslagene å legge til rette for integrering; innvandrere må gis insentiver til å komme seg ut i jobb og bidra til samfunnet! I dette ligger for det første en grunntanke om at integrering skal skje gjennom arbeid – noe som er vel og bra. Det insinueres imidlertid også at våre nye landskvinner og menn hverken ønsker å integreres eller å jobbe, og at vi derfor må gi dem den motivasjonen de trenger. Dette er fordommer uten hold i virkeligheten.

Gjennom vårt arbeid med kvinner med minoritetsbakgrunn og med kort botid i Norge møter vi de som står utenfor arbeidslivet og ønsker seg inn. Vi har blitt oppmerksomme på de store utfordringene disse kvinnene står overfor både når det gjelder språkkrav, mangelfulle tiltak for å kvalifisere til arbeid, og ikke-uttalte fordommer fra samfunnets side, som alltid gjør at noen andre er mer egnet. Mira-senteret er en av aktørene som kontinuerlig arbeider med utfordringen disse kvinne har når det gjelder å få seg jobb. Mot slutten av 2016 satte de særlig fokus på temaet under seminaret «Mitt høyeste ønske er å få en jobb!». Også under den Nordiske konferansen om likestilling i arbeidslivet i regi av BLD og Nordisk Ministerråd tidligere i år, ble den ene parallellsesjonen viet problemstillingen.

I Norge er «alle» enige om at vi står overfor en utfordring: kvinner med minoritetsbakgrunn er underrepresentert i arbeidslivet sammenlignet med både menn med minoritetsbakgrunn, og menn og kvinner fra majoritetsbefolkningen. Vi er imidlertid uenige om hvor problemet ligger, og hvilke virkemiddel som skal til for å løse problemet.

JURK kan ikke se at en innstramming i trygdeytelsene vil bidra til økt arbeidsdeltagelse blant de kvinnene vi møter – og det er ikke på grunn mangel på motivasjon eller innsats fra kvinnenes side. Vi er bekymret for at «integreringstiltaket» til regjeringen vil ha motsatt effekt, og at forslaget kun vil bidra til å øke de økonomiske forskjellene i samfunnet.

Skrevet av Hanna Rummelhoff, JURKs fagrådgiver