For 102. gang skal kvinnedagen markeres i Norge. I den anledning spør JURK «hvem er dagens feminister»? Vi begynner med å spørre oss selv og vil denne uken publisere intervjuer med fem av dagens JURKere. Hvorfor nøye seg med en dag, når man kan ha en hel uke? Vi kaller den feministuka i JURK Magasin. Gratulerer med dagen alle kvinner!

Dagens intervju er med Linni Sofie Tiller Ellefsen som er saksbehandler på gruppa som arbeider med bolig- og utlendingsrett.

Hva er feminisme for deg?

For meg er feminisme et ønske om reell likestilling mellom menn og kvinner. Det er også en bevissthet i forhold til at det er mye som gjenstår, og en vilje til å jobbe målrettet for å oppnå det.

Hvem er dagens feminister?

Jeg vil tro at dagens feminister er en veldig sammensatt gruppe. Hva man legger i likestilling er det mange oppfatninger om, og da vil det også være mange forskjellige mennesker som identifiserer seg som feminist. Men selv om jeg liker å tro at de aller fleste mener likestilling er en selvsagt målsetting, er det nok mange flere kvinner enn menn som er «feminister» i den forstand at de har et bevisst forhold til det.

Hvordan kan man åpne for at flere føler seg inkludert under begrepet «feminist»?

Jeg mener det handler mye om retorikk. Det er nok fremdeles en del som har et bilde av en feminist som en militant dame som ånder for kvinnefrigjøring og har en aggressiv tilnærming til menn. Og for en del feminister er dette sikkert en treffende beskrivelse. Dette må selvfølgelig være greit, men da er det heller ikke så rart at en del ikke føler seg inkludert under begrepet feminist. Være seg menn eller kvinner. Historisk har nok en aggressiv linje vært viktig, i og med at man har jobbet for å oppnå store strukturelle endringer i samfunnet. I dag tror jeg det virker mer ekskluderende enn det er formålstjenlig.

Videre har feminist-begrepet en klar partipolitisk konnotasjon. Historisk sett har den politiske venstresiden hatt veldig eierskap til begrepet, og fremdeles gjennomsyrer en venstreorientert tankegang mange av de feministiske budskapene som ytres.

Til tross for det, tror jeg det skjer en allmenngjøring av begrepet i dag. Det virker som stadig flere identifiserer seg som feminist, og at også menn engasjerer seg mer enn de kanskje har gjort tidligere.

Hvorfor er det viktig at flere engasjerer seg i likestillingskampen?

Det er viktig at flere engasjerer seg i likestillingskampen slik at vi oppnår en større grad av likestilling. Man trenger engasjement for å oppnå endring. Rett og slett.

Nå er det også stort sett kvinner som engasjerer seg i likestillingskampen og da er det er begrenset hvor mye man greier å oppnå.

Menn må med på laget for at kvinner skal få de samme mulighetene i samfunnet som menn. Det er også viktig å bevisstgjøre menn på det at et samfunn uten reell likestilling er problematisk for begge kjønn. Selv mer subtile kjønnsroller kan virke svært begrensende på vår livsutfoldelse og disse rammer, i stor grad, også menn.

Hvor står likestillingskampen i dag?

Det er fremdeles en rekke viktige områder der kjønnene ennå ikke er likestilte. Vi har fremdeles et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, kvinner tjenere fremdeles mindre enn menn, kvinner tar mer omsorgsansvar i hjemmet, og kvinner blir i mye større grad enn menn utsatt for seksuell trakassering.

I høst ble det også rettet mye fokus på hatprat mot kvinner. Det ble for eksempel i en rekke aviser publisert kommentarer som var hentet fra «mannegruppen ottar». Denne debatten belyste en svært viktig likestillingsutfordring. Det kom frem at kvinner som ytrer seg i det offentlige rom i stor utstrekning utsettes for nedsettende kommentarer som knytter seg til deres person og seksualitet. Ikke til saken de fronter. Det er nærmest fascinerende hvordan noen tema provoserer enkeltmennesker nok til at de tyr til noe så primitivt som å kalle noen «stygg hore» eller til å skildre måten noen «fortjener å bli voldtatt» på.

Det er lett å tenke seg at konsekvensen av hatprat kan bli at den utsatte kvinnen vil tenke seg om en ekstra gang før hun ytrer seg neste gang. På det viset kan man ha mistet en viktig stemme i den offentlige debatten.

Mer dramatisk er det at andre kvinner ser hvor mye hets kvinner som gjør seg bemerket må tåle. Man kan risikere at kvinner mer generelt blir tilbakeholden med å uttale seg offentlig og stikke seg frem i samfunnet, i frykt for å bli utsatt for hatprat. Selv om det «bare» medfører at kvinner tenker seg om «litt ekstra», er dette dramatisk for demokratiet og en stor likestillingsutfordring.

Hvor er utfordringene innenfor bolig- og utlendingsretten?

Vold i nære relasjoner er en alvorlig utfordring i samfunnet generelt. Gjennom vår saksbehandling ser vi hvordan dette tidvis settes på spissen i utlendingssaker når det er snakk om kvinner som har kommet til Norge via familiegjenforening og har blitt utsatt for vold eller mishandling av ektefellen. Oppholdstillatelsen deres er i utgangspunktet avhengig av fortsatt samliv med partneren, noe som kan bidra til at noen kvinner velger å bli værende i voldelige forhold i frykt for å miste sin oppholdstillatelse. Etter tre år kan man søke om en mer permanent oppholdstillatelse, men tre år med mishandling er mye. Utlendingsloven har heldigvis en unntaksbestemmelse som gir opphold på selvstendig grunnlag i de tilfeller der man er utsatt for mishandling av sin ektefelle. Problemet er at denne bestemmelsen tidvis praktiseres svært strengt av UDI. Det skal særlig graverende forhold til for at noe er å regne som mishandling etter denne bestemmelsen, og en del forhold blir betegnet som «generell misnøye i ekteskapet». Vi har sett enkeltepisoder der voldtekt har fått denne benevnelsen, og dermed ikke har blitt regnet som mishandling i lovens forstand. Heldigvis hører disse unntakene til, og gjennom klageadgangen man har i forvaltningen får man ofte til slutt et riktig resultat. Men måten bestemmelsen tidvis praktiseres, skaper frykt blant dem det gjelder.

Et vilkår for å få en slik oppholdstillatelse er at man må ha avsluttet samlivet. Dette innebærer at grunnlaget for den opprinnelige oppholdstillatelsen faller bort, og man risikerer å måtte forlate Norge. For mange av disse kvinnene er det å returnere til hjemlandet etter å ha brutt ekteskapet det verste man kan tenke seg og gjør at de heller holder ut med mishandlingen i noen år til.

Hvorfor er det viktig å informere om rettigheter knyttet til dette?

Disse kvinnene er en sårbar gruppe da de står i et særlig avhengighetsforhold til sin ektemann. Det er viktig å gjøre kvinner som har kommet hit på familiegjenforening klar over muligheten de har til å bryte ut av et voldelig ekteskap. Videre er det viktig å informere om hvilke forhold UDI vektlegger i en slik prosess slik at kvinnene best mulig kan vurdere sin rettsstilling.

Hva er din visjon for fremtiden sett i lys av feminismen?

Jeg tror vi er i en prosess der vi stadig kommer nærmere et likestilt samfunn. Det snakkes mye om de områdene menn og kvinner kommer ulikt ut og jeg har inntrykk av at folk flest tar problematikken på alvor. Det er også fint å se stadig flere kaller seg feminist og bærer begrepet med stolthet. Jeg skulle imidlertid ønske at ting skjedde raskere. Det er litt demotiverende at det skal ta så lang tid å endre på ting som «alle» synes å enige om.